Tråantesømmen raknet

Torsdag, fredag OG lørdag blir dekket av dette innlegget. Redaksjonen lider av null selvinnsikt, så mange/alle planene på slutten av uka ble endret. Men for noen høydepunkt vi har opplevd. Torsdag ble innlagt hviledag for å klare klatringen opp Alp de Tråante (les helga). I tillegg ventet hele redaksjonen på at våre respektive bedre heldeler (ingen er vel halv?) skulle komme til Tråante og varme oss etter en uke i Tråantetrekket. Dere vet vel hva vi mener – enhver må jo ha dratt på seg en forkjølelse eller UVI denne uka? Tråantelensaen skavet hele redaksjonen, og vi lå lavvobrokk til midten (slutten) av uka etter.

Torsdagens store happening var Sápmi Soaré, en gallamiddag alle vi 600 som hadde fått billett til gledet seg stort til. Halve redaksjonen begynte å få starten på Tråante Post-Stress Syndrom allerede da, og måtte melde avbud. Den andre dro før desserten for viktigere ting (les: kjærligheten). Anyways - gallamiddag for å feire vårt folk..? Det var vel omtrent like samisk som kiwikofta, men for en høytidsfølelse. For meg personlig var det like stivt som den våte skinnbuksa vi glemte ute i 40 minus en vinterkveld. Da må det vel også være sagt at jeg vokste opp med å ligge på bordet å gnage kjøttbein, og den mest høytidelige middagen jeg har deltatt på er Maritas bryllupsmiddag. ‘Nuff said. Venner av meg som har spist ved Kongens bord, syntes det var lavvokos. Maten får terningkast potetbidus. Still good – but nowhere close to satisfying. Hørt på vei ut døra: «Gleder meg til desserten har vært, da blir det rett på BK». Ikke noe galt med smaken, men porsjonene var på størrelse med dåpssølja mi. Konsertene var visstnok fantastiske, jeg fikk bare med meg den før middag og da var jeg helt ærlig litt for sulten til å ta inn Katarina Barruks mektige stemme og råe scenevesen.

Fredag. Hva faen skjedde fredag? Dagene hadde begynt å gå over i hverandre, og kanskje var det blitt 3. april for alt jeg vet. Fredag var CO2lonialNATION [si-åo-to-lånlial-NEISHN] dagens definitive alt. Giron Sámi Teáhter har muligens laget sitt (og kanskje Sápmis) viktigste stykke. Til opplysning er jeg FULLSTENDIG inhabil, men helt ærlig; dersom det hadde vært dårlig hadde jeg bare latt være å nevne det. Av mange grunner var dette ett av de desidert beste stykkene jeg har sett. Alle mennesker gjenkjenner sannhet når man hører det. Dette er en av de største styrkene til dette stykket. Det er ikke én person som har sittet i mørket med en asfaltsvart kaffe og funnet på manuset. Det består av sanne fortellinger formidlet av tre modige, unge skuespillere. Derfor satt jeg med bølger av hjertestyrt gåsehud. Og jeg gråt (som alle andre). Midt opp i alle disse mørke, tunge temaene som tas opp presterer likevel stykket å gi en følelse av håp og enhet som folk. Som subjektiv, stormforelsket og ikke-teater-kjenner-what-so-ever er det vel smart å støtte seg på noen andres meninger også. Mange benyttet anledningen å snakke med hverandre og gråteklemme etter stående applaus i tre samiske halvtimer. Det ble foreslått at de burde stifte lommetørkler fast i programmet, slik at folk ikke trengte å snørre ut kofta. Mange mente det var det modigste, ærligste stykket de noensinne hadde sett, og de to timene forestillingen varte føltes som ti intense minutter. De fleste sa: «…det var sterkt!» Vi samer er ikke kjent for å bruke mange ord, så når man sier mer enn «bra» eller «njaa» så er det et vitnemål i seg selv. Uavhengig av om du kommer til å elske eller hate det – så kommer det til å få deg til å føle, tenke og snakke. 

Etter tre vintre og to somre komasøvn våknet vi lørdag fylt med nytt mot. Og influensa. Samisk Mesterskap på ski gikk derfor rett i snørrpapiret. I stedet dro vi å så de utstillingene som enda var åpne (les: Olavshallen). Etter å ha siklet (og snørret) på alle herligheter til x antall tusen kroner, innså vi at vi var blakke allerede onsdag og dro hjem. Halve redaksjonen stappet fire forskjellige urter i nesa, mottok FaceTime-healing (helt serr) og tok en øl i sofaen. Den andre halvdelen tok ansvar for å delta på siste festdagen i den lengste (og beste) uka i våre liv. Takk Máttaráhkku for at det snart er tid for å reise hjem å fordøye det heftigste kjøttmåltidet siden noensinne. Sunday doneday. Ráfi olggos.