Tråante søm for søm

Det var en veldig spesiell følelse å komme inn til Trondheim i går for å ferie samefolkets dag. En 17.mai feiring 6.februar hvor kofta skinte over hele byen. I starten sa vi bures og lihkku beivviin til alle, men etter å ha møtt same nr. 344 847(vi er flere enn det FAKE news sier), gikk vi over til nikk og smil. Skal ærlig innrømme at talene under åpningssermonien var veldig lange og veldig hørt alt før. Hadde heldigvis med kaffe, så det var på grunn av beina jeg pingvinet meg derfra. Å være så mange sammen i Tråante for å feire vårt stae folk var større enn sølja til bryllupskofta, og man satt igjen med en følese av å vises. Tipper alle i kofte kjente på čendislivet: “åååååååååååå. Så flott drakt! Kan jeg få ta et bilde?”

Vi har snakket mye med venner om hvor viktig det er at samene vises i det store bybildet Tråante, men etter en kjapp tur på Kiwi tirsdags morgen (pulverkaffe4life), kan jeg opplyse om at Lothepus (who?!) og Heidi Weng er mye viktigere enn den største samiske feiringa på 100 år. Etter å ha scrolla ned vg.no fant jeg hele null saker om Tråante 2017, og det samme gjelder NRK sin hovedside. Allikevel – jeg forstår at det er viktigere å melde om at hurtigruten opplever kineser-boom(suprise, suprise) og at Kanye West (ikke i slekt med Westene) slettet sine twittermeldinger om Dumpster. VG holder meg heldigvis oppdatert på det viktigste i livet – Farmen. Det er visst nok et nytt par, klikk og les. Eller ikke.

 

 

Jielemen Aavoe – hovedrollen som føltes som statist

Vi var litt i tvil om hvor mye vi kunne mene og synse om denne forestillingen, siden 1) vi er selv talentløse og ser opp til samtlige på den scenen, 2) har et ønske om å være dødspopulære og likt av alle og 3) hallo! Det er jubileumsforestillingen med Frode Fjellheim som kapellmester. Landet på at Sápmi er det varmeste og rauseste vi vet om, så det er sikkert helt i orden at to #wannabejournalists anmelder etter egen smak.

Med forventing i hjerte gikk vi kappgang (sent ute) til Olavshallen og den store jubileumsforestillingen «Jielemen Aavoe». Salen var breddfull – bortsett fra første rad som måtte fylles med heldige fra bakerste rad. Vi ble instruert i hvordan vi skulle oppføre oss (som vanlig), og alle reiste seg lydig når Hans Majestet Kong Harald royalt tuslet inn. Mørket senket seg og man kunne høre kameramennene trykke record. KORK spilte opp. Søljer og belter raslet i det vi frenetisk prøvde å finne en stilling hvor sikkerhetsnåla ikke stakk. Håpløst.

Forestillingen bestod blant annet av tekstlesing på tre språk: Nordsamisk, sørsamisk og Sundquist. Fem eminente musikere stod for joik og sang. Queen to be – Marja Helena "FRED" – presterte å få oss til å glemme sikkerhetsnåla. Marita brukte sjalet som snørrpapir da hennes store helt Sofia «Trikoten» Jannok tok på seg pesken. Det var for øvrig det mest spennende som skjedde. Ellers viste våre dyktigste skuespillere og musikere frem akkurat det Ola og Kari Nordmann ville se. Vakre ord om natur. Vakker dans. Vakker joik. Vakker sang. Det mest oppsiktsvekkende var at vi synes at vår ubestridte dronning var litt anonym. Kanskje det var med vilje – hun ga plass til Marja Helena Fjellheim Mortensson (pugg navnet NÅ).  Delen som viste nedbrenningen av Finnmark var såpass heftig at gåsehuden hoppa på oss. Vi skulle ønske vi var der da det ble bestemt at det ikke skulle være noen lulesamer med, at "Streep" skulle snakke sørsamisk og at "Sjarken" ser best ut i Kautokeinokofte (den var forøvrig overrepresentert på scenen). 

Mange syntes nok forestillingen var ubeskrivelig super fantastisk, og vi klappet alle på oss ufrivillig joikearm i en hel samisk halvtime når lavvoduken gikk ned (endelig er vi blitt dannet). På en skala fra 1 til Mari Boine sin KORK-konsert var dette midt på koftebeltet.

 

Elsa Laula

 govven: Espen Storhaug

govven: Espen Storhaug

Rakk akkurat en halvtime uten sjal før neste post: Elsa Laula på Trøndelag Teater. For alle oss som ikke har ork til å sette oss ned med Siri Broch Johansen bok om Sápmis mest berømte dame (som visstnok er råbra), er dette et MUST denne uka. Forestillingen vises hver dag denne uka og verdt å prioritere! Cecilia Persson er Mrs. Elsa Laula herself reincarnated. Gjennom forestillingen er hun eneste skuespiller på scenen, men når du går ut dørene føler du likevel at du har sett en forestilling med et ensemble på minst 6 personer. Man lærer Elsa Laula å kjenne på en helt annen måte enn den halve siden det stod om henne i læreboka mi på skolen.

Halve redaksjonen tok tidlig kveld, og har ingenting å føye til på hvilke uteplasser som gjaldt. Marita tar jobben når hun våkner og har fått av seg komagene.